Jeg vil fortelle litt fra mine foreldres og min og mine søskens oppvekst på Mellom-Nes.

Familien Halvorsen flyttet til Solkroken 1 i 1924

Min farfar, Elling Halvorsen (1893-1970), og farmor, Anna Halvorsen, f. Grøneng (1893-1987), kjøpte tomten i Solkroken 1 i 1921. Tomten var opprinnelig over 8 mål og inkluderte det som nå er Solveien 53 (der jeg bor) og Solkroken 1, 3, 5 og 7. Elling var fra Sandefjord, utdannet bygningsingeniør og drev et bygningsfirma i Oslo (Andresen & Halvorsen). Anna var fra gårdsbruk i Balestrand, men flyttet til en gård på øya Veierland i Vestfold da hun var tenåring. De bygde hus og flyttet til Solkroken 1 i 1924 med sine tre barn: min far Per (1918-2018), Kaare (1920-2017) og Ellen (1922-2020).

Annas søster, Brita Amundsen, og hennes familie flyttet inn sammen med dem, bl.a. fordi mannen hennes (som døde i 1931) var på hvalfangst og borte lange perioder ad gangen. Brita hadde fire barn, Randi f.1915, Kari, f. 1920, Aage f. 1922 (som senere bl.a. ble kommunearkitekt i Asker) og Aud, f. 1927. En ungeflokk med syv nokså jevngamle barn vokste derfor opp i huset i Solkroken.

Både Elling og Anna var båtvante. De kjøpte en seilsnekke med to master, «Tomasteren», som lå ved bøye i Breivikbukta helt til den ble solgt i 1974. Da barna ble større, drev de med seiling, og særlig for far ble dette en stor lidenskap som varte livet ut. Han pleide å seile sammen med kameratene Carl Emil Petersen og Erling Brunborg, som senere dro på jordomseiling med Colin Archer-skøyta Rundø.

Det var ikke offentlig vann og avløp på Mellom-Nes før mye senere. De hadde derfor utedo, men innlagt vann fra egen brønn.

 

Familien Pedersen flyttet til Nesveien 2 i 1929

Min morfar, John Pedersen (1895-1962), og mormor, Astrid Pedersen, f. Nilsen (1899-1997) kjøpte huset i Nesveien 2, med ca. 4 mål tomt som gikk ned til Neselva, i 1929. Eiendommen ble ekspropriert i slutten av 1960-årene pga. byggingen av E18. Hvis en følger stien langs Neselva under E18 fra Miele til Kiwi går en over eiendommen til mormor og morfar.

 John var fra Drøbak, faren var kaptein i utenriksfart og familien var ofte på båtturer. Astrid var fra et småbruk i Nesbyen i Hallingdal. De giftet seg mens de begge jobbet som funksjonærer ved kraftutbyggingen i Nore i Numedal, der min mor, Bjørg, ble født i 1926. De var gode venner og kollegaer med familien Holter, som kjøpte hus i Solveien 55 (nærmeste nabo til Solkroken 1), etter at de hadde tipset hverandre om at det var fint å bo på Mellom-Nes. Morfar hadde da fått jobb ved Universitetet i Oslo.

 Det var brønn på eiendommen med vannpumpe ute. De hadde en slags bøttedo i kjelleren som kunne tømmes utenfra og brukes til kompost.

​

Litt om livet på Mellom-Nes da mor og far vokste opp

Både familiene i Solkroken og Nesveien drev omfattende hagebruk med frukt, bær og grønnsaker. Frukt og bær ble noen ganger sendt med dampskipsbåten (fra Dampskipsbrygga like ved Bestemorsstranda) og solgt på torget i Oslo. Men det meste ble saftet, syltet, hermetisert og brukt til å legge vin.

 I Solkroken hadde de hønsehus og i Nesveien kaniner, som ble god mat. Både farfar og Holter i nabohuset hadde bier og hjalp hverandre med å fange inn biflokkene når de svermet. Det var mye fisk i fjorden, bl.a, torsk, lyr, makrell og hvitting, og familien Pedersen fisket også ørret i Neselva fra egen tomt.

 Mors store sorg var at hun var enebarn. Hun lekte med Carl Emil Petersen på Mellom-Nes gård, som var ett år eldre, og gikk ofte til familien Holter i Solveien 55. De hadde fire barn, hvorav Reidun f. 1923 og Elna f. 1927 var omtrent på hennes alder. Hun ble godt kjent med den store ungeflokken i nabohuset i Solkroken 1, og likte seg veldig godt hos dem. Solveien kunne være litt lang for en liten jente, men på veien gikk mor ofte innom hønseriet til de snille søstrene Normann, som lå i den delen av Solveien som er nærmest Nesveien.

 Om sommeren var familiene mye på strendene, som regel på sine egne strandparseller som fulgte med de opprinnelige eiendommene.

 Om vinteren var sparkstøtting et vanlig og effektivt fremkomstmiddel (privatbiler ble ikke vanlig før på slutten av 50-60-tallet). Barna gikk på ski og skøyter, og fjordisen ble brukt når den var sikker nok. En gang fars søster Ellen og kusinen Kari var på sparketur på isen sparket de rett ut i en åpen råk. De holdt på å drukne, men heldigvis var det en mann som oppdaget ulykken og reddet dem, noe han fikk medalje for. Jentene var forfrosne og fikk alkohol for å varme seg. De ble nokså medtatte og forvirret, men legen konkluderte med at de ikke hadde tatt skade, men bare var beruset.

 I Pustut-bakken, der Slependen senter er nå, var det hoppbakke. Der ble det avholdt skoleskirenn. Det var hopp for guttene, utfor i unnarennet for jentene og langrenn.

 Barna i Solkroken gikk på skole ved Holmensenteret (i Vogellund) i det som nå er Det gule huset og et trehus til ved siden av (som nå er revet). Mor begynte på nye Holmen skole på Nesbru som var ferdig i 1932 og i bruk til 1978.

 Det var skolehage i skråningen bak Holmen skole mot Torstad. Barna dyrket hvert sitt lille jordstykke, men mor fikk dyrke et bed hjemme i stedet. Hun var ikke så interessert i hagearbeid og hadde ikke gjort noe da læreren kom på besøk. Mor gjemte seg, men mormor hjalp henne ut av knipa ved å vise læreren forskjellige blomsterbed og grønnsaker som hun fortalte at var Bjørg sine. Læreren ble nok imponert over eleven sin og løgnen ble aldri avslørt.

 Det var ikke noe skoletilbud etter 7-årig folkeskole i Asker og både mor og alle ungdommene i Solkroken gikk på privat middelskole i Oslo.

 

Fra okkupasjonstiden 1940-1945

Under krigen var det mangel på alt og streng rasjonering. Folk ble derfor mestere i å sy om klær og lage mat uten vanlige ingredienser, f.eks. «krisekrem» av skummet melk, potetmel og raspet potet. Alle som hadde hage dyrket poteter, noe som hadde stor betydning for ikke å sulte. De hadde geiter og høns i Solkroken og gjess i Nesveien. Farfar la ned aktiviteten i bygningsfirmaet for ikke å måtte jobbe for tyskerne, og den store hagen var nyttig for å skaffe mat.

 Under, og de første årene etter, 2. verdenskrig var det stor bolignød og restriksjoner på hvor stort boareal en hadde lov til å bruke selv. De var derfor pålagt å leie ut 2. etg. i Solkroken. I en periode bodde Terje Skansen, som senere ble rektor på Landøya skole, der sammen med sine foreldre og søsken.

 Mor gikk med hemmelige aviser i skoene som hun delte ut til folk de kunne stole på. I november 1943 ble morfar arrestert samtidig med et stort antall andre ansatte og studenter ved universitetet. Morfar satt på Grini til krigen var over. Mormor fikk flere ganger beskjed om å pakke en koffert fordi han skulle sendes til Tyskland, men han ble i stedet torturert videre fordi de trodde han hadde informasjon om motstandsbevegelsen. Mor og mormor opplevde mye omtanke fra naboene og det hendte at de fant anonyme gaver, f.eks. mat, i postkassa. Mor ble engstelig da hun ble innkalt til rektors kontor på Nissen middelskole. Han ga beskjed om at mor heretter ikke skulle betale skolepenger, og at hun ikke måtte fortelle dette til noen. Rektor og skolen ville blitt utsatt for represalier hvis det hadde blitt oppdaget at de hjalp familien til en fange.

Da krigen var over i Norge og morfar slapp fri, hadde han dårlig helse og var veldig tynn. Han døde i 1962, knapt 67 år gammel. Mormor, som ble nesten 98 år, var derfor enke i over 35 år.

 

Etterkrigstiden

Mine foreldre giftet seg i 1947 og fikk fire barn: Reidar i 1948, meg i 1949, Anne Kathrine i 1953 og Tor Elling i 1955. De bodde i 2. etg. i Solkroken til 1952 da far hadde bygget hus til oss på Øvre Nes. Far deltok i gjenoppbyggingen av Finnmark, som ble brent ned da tyskerne trakk seg tilbake, og vi bodde i Honningsvåg ettpar år før vi flyttet tilbake til Øvre Nes i 1955. 

I ca. 1950 ble det som nå er Solkroken 5 og 7 solgt til familien Håheim, slik at eiendommen ble redusert til ca fem mål. Mine søsken og jeg var veldig mye sammen med besteforeldre, tante og onkel i Solkroken, og var også ofte på båtturer sammen med dem. 

Det som nå er Nes Hageby (mellom Grønsundveien og Solveien) var uberørt natur: John Østensens skog. Der var vi på sopp- og bærturer, streifet rundt og var på speiderturer.

Barna gikk på skøyter på Mjøvik-dammene (isdammer), som de måkte selv. Guttene spilte ishockey mens jentene gikk på danseskøyter (eller skruskøyter). Noen ganger brukte vi også fjordisen, og de mest vågale hoppet fra isflak til isflak.

 Barna badet hele sommeren, som regel uten voksent tilsyn. I vår familie fikk vi ikke lov til å gå alene på stranda før vi kunne svømme, som vi lærte ved 5-6-årsalderen takket være iherdig svømmeopplæring fra mor. Mange barn lærte å bruke båt, seile og ro i Nesbukta, som var ganske trygt den gangen uten mange motorbåter. Vi var ofte ute og seilte på egenhånd. Når det ble vindstille måtte vi ro hjem hvis vi ikke var heldige og fikk slep av en motorbåt. Noen svømte også over fra Mellom-Nes til Nesøya. Det var fortsatt mye fisk (helt til ut på 2000-tallet). Vi satt garn i Nesbukta og barna fisket stingsild og annen småfisk til katten med pilk fra brygga.

 Vi gikk ofte innom mors foreldre i Nesveien på vei hjem fra Holmen skole. Mormor var en svært aktiv og sosial dame som i tillegg til hagebruk drev med all slags håndarbeid, hadde vevstue på loftet, holdt arbeidsstue for barn, var æresmedlem i husflidslaget og var en primus motor i Sanitetsforeningen.

En dag, 3-4 år etter at morfar døde, oppdaget mormor flere fremmede menn i hagen. Da hun spurte hva de hadde der å gjøre, fikk hun vite at de drev med oppmåling av den nye motorveien (E18) som skulle gå over hennes hus og hage. Det var trist å måtte flytte fra det koselige huset med glassveranda og vevstue, den store hagen og ikke minst fra de gode naboene. Nabolaget ble fragmentert pga. veibyggingen. Etter at mormor i ca 1969 mistet huset sitt, flyttet hun til en sokkelleilighet hos oss på Øvre Nes.

 

Nyere tid

Etter at de giftet seg har alle mine tre søsken bodd en periode hver i 2. etg. i Solkroken, mens jeg bare har bodd der som liten. I 1982 fikk jeg en tomt på farmors eiendom, Solveien 53. Min fars søsken, Kaare og Ellen, bodde fortsatt i barndomshjemmet sitt og tok seg av farmor, som da var nesten 90 år og hadde mange helseproblemer. Mange av barna i nabolaget pleide å besøke Kaare og Ellen og leke i den store hagen, hvorav fire av jentene begynte i samme klasse som vår datter.

 Våre barn, og senere våre barnebarn, hadde en spennende lekeplass i hus og hage i Solkroken. De var alltid velkomne hos Kaare og Ellen, som var klare til å leke med barna selv etter at de begge var blitt over 90 år. De bodde i huset til de flyttet i omsorgsbolig i 2015, 95 og 93 år gamle. De gikk tur i nærområdet hver dag og badet hele sommeren, som regel på strandparsellen sin i Breivikbukta. Da de hadde flyttet, ble huset leid ut til en familie til 2021. Ellen døde i 2020, eiendommen ble solgt og det koselige, gamle huset ble revet for å gi plass til fire nye eneboliger.

​

Takk for hjelp fra mine søsken, Reidar og Anne Kathrine Halvorsen, og vår tremenning Tove Pharo Ronde (datter av fars fetter Aage Amundsen, som vokste opp i Solkroken 1)